Dag 20: Joshua Tree

 Jeg ligger i sengen og ser på klokken. Den viser 5:18. Jeg får ikke sove. Har heldigvis ikke hatt problemer med soving før nå. Kommer til å være i zombie-modus i dag.

Ikke så lenge etterpå ringer alarmen, klokken har blitt 8:30. Jeg føler meg elendig og har lyst til å sove mer. Men, men. Vi står opp og går ned trappa fra rommet og ned til spiserommet. Vi er ikke de eneste som skal ha frokost gitt. Det er bare et par bord ledige. Vi stapper noen bagels i brødristeren, tar litt peanøttsmør i kuvert form og litt yoghurt. Det blir appelsinjuice til drikke. Etter vi har tygd i oss de siste smulene, tar vi hver vår kaffekopp med oss tilbake til rommet. Vi har god tid til å dusje og pakke før vi må sjekke ut klokken 11.

Første stopp i dag er en såkalt spøkelsesby, en liten biltur fra motellet. Men, akk. Dette var dårlige greier. Hadde forventet meg en gammel western by, slik som man kan se på film, men denne byen så ut som den var fra 50-60 tallet. I følge internett var det en travel by langs route 66. Men når motorveiene kom forsvant trafikken og også byens innbyggere. I dag er det bare 4 innbyggere her.

Vi kjører videre mot «Joshua Tree National Park». Et stort ørken område med et veldig spesielt landskap. Joshuatreet, som nesten er det eneste man finner her, er en palme i bunn, men med kaktuslignende blader. Også i området er det mange flotte stein-formasjoner. Blant annet «Skull Rock» som ligner skikkelig på en hodeskalle. Litt lengre inn i parken kan man kjøre opp på en ås og få en veldig fin utsikt ut over dalen nedenfor. Verdt besøket.

Etter en fin tur i nasjonalparken begynner vi å bli sultne igjen. Vi kjører til den lille byen Indio og spiser på en Arby's restaurant like ved motorveien.

Vi hadde planer om å kjøre inn til San Diego og sove her i natt, men etter litt surfing på nettet finner vi nesten ingen steder som har ledige rom i kveld. Vi finner noen, men disse har vanvittige priser. Derfor bestemmer vi oss for å finne noe litt lengre unna. Vi kjører en halvtimes tid fra Indio og kommer til byen Palm Springs. Her sjekker vi et motell, men de hadde ingen ledige rom. Vi ble anbefalt og prøve litt lengre ned i gaten og på Quality inn like ved, var det rom å få. Det kostet også bare 64$, ikke dårlig.

Vi parkerer bilen og går inn. Ikke det fineste stedet vi har vært på, men det er gratis internett, god air condition og et basseng, så kan ikke klage for den prisen. Vi tar det rolig på rommet i kveld og ser på tv og surfer litt på nettet.

Dag 19: Varmt og salt

Alarmen gjaller. Klokken viser 8.30. Simen har mistet mobiltelefonen sin, så han står opp tidlig for å ta en runde og lete etter den, mens jeg og Kristoffer later oss videre i sengene. Litt senere kommer Simen tilbake tomhendt. Veldig merkelig, det siste stedet han brukte den, var på en restaurant, men den var ikke å finne der. Vi endevender hotellrommet, men finner fortsatt ingenting. Den må ha blitt borte på restauranten. Kanskje noen har tatt den? Vi prøver å ringe og vi hører den velkjente tonen i røret, men det er ingen som tar den. Merkelig.

Er ikke stort annet å gjøre med det nå, vi får bare håpe at den dukker opp etterhvert. Dette er siste dagen i Vegas og vi må sjekke ut av hotellet før klokken 11. Vi dusjer, plukker ned klesvask og fyller opp bagene igjen. Blir igrunn mer å pakke når man har vært her i 3 netter.

Vi legger igjen litt tips til vaskedamen, går ut av rommet og tar heisene ned til parkeringshuset. Her er det ikke noe air condition og det merkes når vi går ut av heisen, varmen slår mot oss. Heldigvis var det ikke så ille varmt i bilen, er vel fordi sola ikke har hatt sjans til å treffe den. Tankmåleren er nå farlig nær 0 og vi må finne oss en bensinstasjon litt kjapt. Heldigvis ligger det en shell-stasjon like ved. Vi fyller opp tanken og setter av sted.

Vi kjører ut av byen og inn i den endeløse ørkenen. Etter en stund er det på tide med litt frokost og vi stopper på en subway sjappe og kjøper oss bagetter. Vi spiser halvparten og sparer resten til lunsj.

Snart kommer vi til California grensen. Rett etterpå kjører vi inn på en rasteplass og stopper ved en slags billettmaskin. Vi står nå ved inngangen til Death Valley. Ett av verdens varmeste steder. Også Nord-Amerikas laveste punkt med sine 86 meter under havet. Varmerekorden her ble målt i Juli 1913, og var på hele 56.7 grader. Vi var heldige i dag og måtte finne frem stillongs og ullsokker, da det bare var kjølige 47.5 grader ute.

Vi kjørte litt rundt på området her og så på det underlige landskapet. Høye fjell rundt oss, salt-sletter i bånn. Noen steder var det små dammer med vann. Disse tørker aldri, da saltinnholdet er veldig høyt. På skilt rundt omkring sto det at man må passe seg for klapperslanger, skorpioner og Sort-enke edderkopper. Koselig sted med andre ord.

Hver gang vi var ute av bilen kom svetten rennende med en eneste gang, det var omtrent som å være i en gigantisk badstue. Jeg synes synd på bilen i dag, som må drive kompressoren til klimaanlegget på fullt.

Rundt oss ser vi mange turister. Noen går også på tur i området her, maken til gærninger. Det var veldig morsomt få oppleve dette stedet, men fy, kunne aldri tenkt meg å være her i flere dager. Det er nok bedre på vinteren.

Vi spiser opp resten av bagetten vår og kjører ut av dalen. Rundt oss er det fortsatt ørken. Det begynner å regne, virkelig hølje ned. Vannet danner små elver i sanden ved siden av veien. Greit at det vannes litt, tenker jeg. Vi har snart kjørt tom tanken igjen og stopper langs motorveien for å fylle opp. Vanligvis får vi full tank for ca. 55 dollar, men her i California er det dyrere. Jeg går inn til karen i kassa på stasjonen og gir han $60 som vi skal fylle for. Tanken blir ikke helt full, men det er ikke så langt unna.

Det begynner å bli kveld og vi må finne et sted å slå oss ned for natten. Vi er nærme byen Barstow og bestemmer oss for å finne et motell her. Det ligger et «Best Western Plus» motell like ved motorveien, lettvint og greit. Men det var litt dyrt her da, 99$ per natt. Ja, ja.

Vi slenger oss inn på rommet og slapper litt av, sjekker nyheter og delegerer soveplasser. Etter litt tv titting begynner vi og få lyst på litt middag. På veien bort hit så vi reklame for et fast food sted som serverte taco. Vi setter oss i Cadillacen og kjører tilbake hit. Del Tacos, het stedet. Vi går inn og bestiller oss et Beef Burrito meal. Her får vi en lefse med ost og kjøttdeig, et tacoskjell med det samme pluss noen grønnsaker, pommes frites og valgfri drikke. Simen, kar som han er, bestiller «Macho» versjonen. Den er helt lik de andre, utenom større mengder med drikke og pommes frites. Vi ble positivt overasket over maten her, mye bedre enn den berømte kjeden Taco Bell. Når vi bestillte maten fikk vi ett lite flag med et nummer på hver. Vi gikk og satte oss ned ved et bord og det kom en servitrise, som smilte noe voldsomt, bort til oss med maten. Når vi var ferdige kom hun tilbake, fortsatt like smørblid og fjernet restene våre. Vi ruslet tilbake til bilen og når vi gikk ut døren var hun der igjen med gliset sitt. Vi la merke til at hun ikke på langt nær var så vennlig mot de andre gjestene i restauranten. Vi var vel spennende og eksotiske utlendinger.

10 minutter senere er vi tilbake på rommet igjen. Vi ser litt på gamle UFC kamper og planlegger resten av turen før vi slukker lyset for dagen.

Dag 18: What happens in Vegas

Stays in Vegas...

Dag 17: Las Vegas del 2

Klokken nærmer seg 13 og det begynner sakte å røre seg i sengene våre. Slitne etter gårsdagen ligger vi i sofaen noen timer og ser på Discovery Channel som vanlig. Vi begynner å få skikkelig oversikt over reklamene nå. Det er ikke så veldig mange forskjellige, og alle kanalene viser de samme. Den eneste forskjellen er noen få lokale reklamer som varier etter hvor vi er. Men en ting skal være sikkert. Reklame er noe drit!

Etterhvert melder sulten seg og vi stikker en tur ut. Før vi spiser utforsker vi litt i den gigantiske bygningen som Palazzo er. Her kan du finne nesten alt. Mat av alle slag, luksuriøse designer butikker, gambling, spa og saler til forskjellige forestillinger. Det er ganske så dyrt å spise her inne, så vi bestemmer oss for å dra til Mc Donalds, et par minutters gange bortover gaten. Her spiser vi en burger og litt salat ved siden av. Må slutte med alle disse burgerne, huff. Etter maten stikker vi tilbake til hotellrommet igjen. Simen og Kristoffer bestemmer seg for å ta en tur ned til hotellets flotte basseng, som vi har god utsikt til fra rommet vårt. Jeg er litt sliten, så jeg slapper av på rommet og vasker noen klær i stedet for. Mens guttene er nedenfor og bader ser jeg de fra vinduet. De vinket til og med, selv om vinduene er sotede og ser helt svarte ut fra utsiden.

En stund senere kommer badenymfene opp igjen og vi ser litt mer på tv før vi skal på trylleshow. Simen har på forhånd bestilt billetter til Penn & Teller. De har opptrådt på Rio kasinoet her i byen i hele 10 år. Vi tar en taxi fra vårt hotell, da vi ikke er helt sikre på hvordan det er å gå bort hit. Vi får en pratsom sjåfør for en gangs skyld og han skravler alle de 10 minuttene det tar å kjøre bort. Han spør oss hvor vi er fra og spør om vi har vært her under den store pokerturneringen som foregår på Rio hvert år. Er visst mange fra Skandinavia som deltar der. Han kondolerer oss også med katastrofen som har skjedd hjemme. Noe nesten alle vi snakker med nevner, amerikanerne er veldig sympatiske når det gjelder slike ting, de har jo opplevd mye lignende og kjenner seg igjen.

Vi ankommer Rio og sliter litt med å finne ut hvor vi skal gå. Vi spør en vakt og blir henvist videre, inn i labyrinten av enarmede banditter og pokerbord rundt oss. Fremme ved salen henter vi billettene våre, og går en runde i kasinoet for å kjøpe litt drikke til forestillingen. Smått om sen åpner dørene seg og vi snegler oss inn i lokalene.

På scenen står det allerede mange mennesker. Det viser seg at det er publikum. Hvorfor er de på scenen mon tro? Jo, på scenen står det en trekasse man kan gå bort å kikke på. Kristoffer bestemmer seg for å passe på plassene våre, mens jeg og Simen går opp for å kikke. Vi kunne ikke se noe unormalt med kassen. Et annet sted på scenen sto det en stor tavle hvor alle som gikk opp, kunne skrive navnet sitt. Jeg vurderte sterk og skrive Kaptein Sabeltann på tavlen, men kom på andre tanker til slutt, det kunne jo hende at navnet ble ropt opp og bedt om å komme opp på scenen i løpet av showet. Mens vi venter på at forestillingen skal begynne blir vi underholdt av en pianist og kontrabassist. Bassisten viser seg å være sjølvaste Penn Jillette.

Det blir mørkt i salen. Og Penn kommer på scenen. Trekassen står der fremdeles. Vi blir ønsket velkommen og plutselig spretter Teller ut av kassen. Her er det illusjon av beste kvalitet, kassen var jo tom for et øyeblikk siden, og alle i publikum som hadde lyst var oppe på scenen og sjekket den ut.

Vi siter på tredje rad, litt til venstre av midten. Jeg sitter og tenker for meg selv, håper jeg ikke blir dratt opp på scenen. Jommen sa jeg smør. Tidlig i forestillingen blir jeg selvfølgelig dratt opp på scenen. Jeg trykker hånden til både Penn og Teller og de plasserer meg ved siden av seg. På scenen har det dukket opp en metalldetektor, slik som alle kjenner igjen fra flyplasser. Jeg blir bedt om å gå igjennom for å forsikre om at den fungerer, noe den gjør. Videre får jeg en portabel detektor, slik staben på flyplassen har når de skal finne ut hvor på kroppen metallgjenstanden befinner seg. Jeg blir nå bedt om å skanne baklommen til Penn. Ikke noe resultat. Han drar opp en kam av lommen. I håndtaket på kammen viser det seg å være en kniv av hardplast. Ikke noe problem å lure skanneren. Neste oppdrag er å skanne brystlommen til Teller. Her piper det som besatt. Han fisker opp en metallbit i kredittkort størrelse. Her står det et utdrag av den amerikanske grunnloven. Merket med rødt står det en spesiell lov: Man er beskyttet mot ransakelse av sin person, hus, papirer og andre personlige effekter hvis det ikke er særdeles mistanke. Noe som er ganske ironisk når man tenker på at alle som kommer inn i landet må igjennom en sikkerhetskontroll av en annen verden. Til slutt kommer plutselig en dame i militær uniform og med en diger granatkaster ut. Hun dukker opp av ingenting og går igjennom Metalldetektoren uten problem.

Det var mine 5 minutter med berømmelse. Hvis noen ønsker å bestille meg til en forestilling, vennligst ta kontakt med min agent på tlf: 555 324 43 22. Resten av showet var veldig bra, de gjorde mange forskjellige illusjoner og triks. Skulle jeg har skrevet om alt her ville jeg aldri blitt ferdig, så dra heller å ta en titt på det selv. Kan virkelig anbefales. Penn & Teller er ganske annerledes fra de klassiske tryllekunstnerne. Det er ikke så episk og storslagent. Mere intimt og ekte kan man si. På noen av triksene forklarer de til og med hvordan ting gjøres.

Etter forestillingen går vi ut og kommer til en massiv folkemengde. Både Penn og Teller står her og skriver autografer og stiller opp på bilder. Vi stiller oss tålmodig i kø. Når jeg var på scenen fikk jeg det ovennevnte metallkortet til odel og eie. Perfekt til å få navnetrekkene deres på. De var veldig hyggelige å snakke med, de husket til og med navnet mitt, og hvor jeg var fra når vi snakket med dem. Ikke dårlig å stille opp for fansen på denne måten etter over 30 år i showbusiness.

Vi går ut av kasinoet og bestemmer oss for å gå tilbake i stedet for å ta taxi. Når vi er tilbake på "stripa" svinger vi innom fonteneshowet utenfor Bellagio. Det var litt kort, men fint. Til nattmat ble det McDonalds (IGJEN!) som vi tar med oss tilbake til rommet. Vi slenger oss ned på sofaen og ser på «Venner for livet», mens vi gafler i oss maten. Jeg setter meg ned for å skrive, mens guttene tar seg en siste tur ut på byen igjen.

Da de kommer tilbake, sitter jeg fortsatt å skriver. Det ble en kort tur denne gangen. Vi sitter og skravler litt og ser på Urkel på Tv før vi tar kvelden.

Dag 16: Las Vegas

Alarmen ringer og det er på tide å stå opp. I dag er planen og utforske mer av Grand Canyon. Sakte kryper jeg ut av sengen og går i dusjen. Som jeg fortalte i gårsdagens innlegg, er det kaffetrakter på badet. Dessverre var det bare decaf, altså kaffe uten koffein, igjen. Vi pakker sammen og finner en traller som vi frakter bagasjen ut av motellet på. Vi slipper å gå innom resepsjonen, da man kan sjekke ut via tv'n på rommet.

Vi setter oss i bilen og finner en Wendy's restaurant like i nærheten. Her spiser vi hver vår salat til frokost. Vannet vårt begynner å minke, så vi stikker også innom en matbutikk rett på andre siden av veien.

Da er vi klare for nye eventyr og kjører veien bortover mot Grand Canyon. Vi tar en annen vei en i går for å få et annet utkikkspunkt ut over kløften. Når vi nærmer oss kanten blir vi forferdelig skuffet. Tåken ligger tett i over hele området. Umulig å se noe som helst når man kommer frem til kanten. Flaks vi tok turen hit i går kveld! 

Skuffet drar vi tilbake til byen og ser på Imax kino i stedet. Det ble vist en film om oppdagelsen av Grand Canyon, med flotte bilder fra hangglider og fly. Virkelig fint å se på. Siden det ikke er noe vits i å dra ut til kløften igjen, setter vi fart videre vestover mot staten Nevada, reisens nest siste stat.

Simen tar over rattet denne gangen, etter at jeg har kjørt to dager i strekk. Vi kjører igjennom kupert ørkenlandskap med mange flotte fjell rundt oss på alle sider. Etterhvert er det på tide med en do pause, så vi svinger inn til en bensinstasjon ved siden av motorveien. Her spiser vi også en energisjokolade vi kjøpte for å ha med oss på gåtur i Grand Canyon. Mens vi spiser i fred og ro, kommer det en voldsom sverm med småfluer mot meg og Simen. Vi vifter med armene og kommer oss nesten helskinnet igjennom. Resten av kjøreturen slår jeg ihjel småfluer annenhvert minutt inne i bilen.

Tiden går og vi kjører videre vestover. Landskapet . Etter enda et toalettbesøk litt senere er vi fremme ved grensen til Nevada og Hover Dam. En stor demning som ble påbegynt i 1931. Her stopper vi en god stund og tar bilder og kikker. Kiler litt magen når man står oppå demningen og ser helt ned mot elven under. Vi går tilbake til bilen og kjører en liten bit tilbake. Her kan vi parkere og gå ut på motorveibroen, som har kjempefin utsikt rett mot demningen. 

Nå nærmer det seg farlig Las Vegas. Magen begynner litt å knurre, så vi stopper på en Burger King i Boulder City, ca 4 mil fra Las Vegas. Magene blir fylt opp og jeg tar over styringen på Cadillacen siste biten inn til byen. På selve innfartsveien til byen er jeg glad for at vi har gps. Det er en voldsom labyrint med avkjøringer og på kjøringer hele tiden. Det merkes at vi nærmer oss selveste «The Strip» Casinoene ligger som sild i tønne langs gatene her. Vi kjører inn i en sidegate og er straks fremme ved hotellet vårt: Palazzo. Jeg parkerer bilen utenfor dørene og sender Simen og Kristoffer inn for å ordne med rommet. En stund senere kommer de ut igjen og vi kjører ned i det gigantiske underjordiske parkeringskomplekset. Jeg finner en ledig plass og guttene stikker av gårde for å finne en tralle til bagasjen. Når de kommer tilbake igjen har de ikke med seg noen tralle, men vi flytter bilen til en plass nærmere dørene, tar med oss litt lett bagasje og går inn i heisen. Før vi kommer opp i vår etasje må vi innom hotellets casino og bytte heis. Tilfeldig? Vi tar den neste heisen opp til 11. etasje og finner frem til rommet vårt. Dette var andre boller! Aldri har jeg vært på noe så luksuriøst. Et stort rom med 2 store senger med tv, egen sofakrok med egen tv, stort skrivebord i hjørnet, et bord med stoler rundt og kjempefint bad også med egen tv! Lekkert.

Vi ser oss litt rundt i rommet, før vi stikker ned til bilen igjen og henter resten av bagasjen. Oppe på rommet igjen slår vi på tv'n og slapper av med en øl. Kjøleskapet her er fullt av dyre fristelser, men vi har ingen planer om å ta noe derfra, det kan fort bli dyrt!

Etter at vi har slappet av en stund, stikker vi ut på stripa og sjekker livet. Klokken er nå godt over midnatt, men det er fortsatt fullt med liv i gatene. Å være fotgjenger her i byen er litt merkelig. Enkelte steder blir du loset inn i kasinoer før du kan gå videre. Det er folk overalt som prøver å kaste deg inn til sin bar/nattklubb/kasino. Vi går forbi et sted hvor bassen virkelig dunker i brystet og bestemmer oss for å ta et par øl her. Stedet har ordentlig live dj og vi ender etterhvert på dansegulvet. Good times. Klokken blir fort 0400 før vi trasker tilbake til hotell Palazzo. På veien bort møter vi to merkelige karer som sitter utenfor hotellet og drikker Jack Daniels. Det viser seg at de er fra Kiev i Ukraina. Den ene av dem bor i LA og sier at vi må kontakte han når vi kommer dit. Han gir oss telefonnummeret sitt. Spørs om vi tør å ringe han gitt.

Før vi kommer ordentlig i seng blir klokken nærmere 5 på morgenen.