Klokken nærmer seg 13 og det begynner sakte å røre seg i sengene våre. Slitne etter gårsdagen ligger vi i sofaen noen timer og ser på Discovery Channel som vanlig. Vi begynner å få skikkelig oversikt over reklamene nå. Det er ikke så veldig mange forskjellige, og alle kanalene viser de samme. Den eneste forskjellen er noen få lokale reklamer som varier etter hvor vi er. Men en ting skal være sikkert. Reklame er noe drit!
Etterhvert melder sulten seg og vi stikker en tur ut. Før vi spiser utforsker vi litt i den gigantiske bygningen som Palazzo er. Her kan du finne nesten alt. Mat av alle slag, luksuriøse designer butikker, gambling, spa og saler til forskjellige forestillinger. Det er ganske så dyrt å spise her inne, så vi bestemmer oss for å dra til Mc Donalds, et par minutters gange bortover gaten. Her spiser vi en burger og litt salat ved siden av. Må slutte med alle disse burgerne, huff. Etter maten stikker vi tilbake til hotellrommet igjen. Simen og Kristoffer bestemmer seg for å ta en tur ned til hotellets flotte basseng, som vi har god utsikt til fra rommet vårt. Jeg er litt sliten, så jeg slapper av på rommet og vasker noen klær i stedet for. Mens guttene er nedenfor og bader ser jeg de fra vinduet. De vinket til og med, selv om vinduene er sotede og ser helt svarte ut fra utsiden.
En stund senere kommer badenymfene opp igjen og vi ser litt mer på tv før vi skal på trylleshow. Simen har på forhånd bestilt billetter til Penn & Teller. De har opptrådt på Rio kasinoet her i byen i hele 10 år. Vi tar en taxi fra vårt hotell, da vi ikke er helt sikre på hvordan det er å gå bort hit. Vi får en pratsom sjåfør for en gangs skyld og han skravler alle de 10 minuttene det tar å kjøre bort. Han spør oss hvor vi er fra og spør om vi har vært her under den store pokerturneringen som foregår på Rio hvert år. Er visst mange fra Skandinavia som deltar der. Han kondolerer oss også med katastrofen som har skjedd hjemme. Noe nesten alle vi snakker med nevner, amerikanerne er veldig sympatiske når det gjelder slike ting, de har jo opplevd mye lignende og kjenner seg igjen.
Vi ankommer Rio og sliter litt med å finne ut hvor vi skal gå. Vi spør en vakt og blir henvist videre, inn i labyrinten av enarmede banditter og pokerbord rundt oss. Fremme ved salen henter vi billettene våre, og går en runde i kasinoet for å kjøpe litt drikke til forestillingen. Smått om sen åpner dørene seg og vi snegler oss inn i lokalene.
På scenen står det allerede mange mennesker. Det viser seg at det er publikum. Hvorfor er de på scenen mon tro? Jo, på scenen står det en trekasse man kan gå bort å kikke på. Kristoffer bestemmer seg for å passe på plassene våre, mens jeg og Simen går opp for å kikke. Vi kunne ikke se noe unormalt med kassen. Et annet sted på scenen sto det en stor tavle hvor alle som gikk opp, kunne skrive navnet sitt. Jeg vurderte sterk og skrive Kaptein Sabeltann på tavlen, men kom på andre tanker til slutt, det kunne jo hende at navnet ble ropt opp og bedt om å komme opp på scenen i løpet av showet. Mens vi venter på at forestillingen skal begynne blir vi underholdt av en pianist og kontrabassist. Bassisten viser seg å være sjølvaste Penn Jillette.
Det blir mørkt i salen. Og Penn kommer på scenen. Trekassen står der fremdeles. Vi blir ønsket velkommen og plutselig spretter Teller ut av kassen. Her er det illusjon av beste kvalitet, kassen var jo tom for et øyeblikk siden, og alle i publikum som hadde lyst var oppe på scenen og sjekket den ut.
Vi siter på tredje rad, litt til venstre av midten. Jeg sitter og tenker for meg selv, håper jeg ikke blir dratt opp på scenen. Jommen sa jeg smør. Tidlig i forestillingen blir jeg selvfølgelig dratt opp på scenen. Jeg trykker hånden til både Penn og Teller og de plasserer meg ved siden av seg. På scenen har det dukket opp en metalldetektor, slik som alle kjenner igjen fra flyplasser. Jeg blir bedt om å gå igjennom for å forsikre om at den fungerer, noe den gjør. Videre får jeg en portabel detektor, slik staben på flyplassen har når de skal finne ut hvor på kroppen metallgjenstanden befinner seg. Jeg blir nå bedt om å skanne baklommen til Penn. Ikke noe resultat. Han drar opp en kam av lommen. I håndtaket på kammen viser det seg å være en kniv av hardplast. Ikke noe problem å lure skanneren. Neste oppdrag er å skanne brystlommen til Teller. Her piper det som besatt. Han fisker opp en metallbit i kredittkort størrelse. Her står det et utdrag av den amerikanske grunnloven. Merket med rødt står det en spesiell lov: Man er beskyttet mot ransakelse av sin person, hus, papirer og andre personlige effekter hvis det ikke er særdeles mistanke. Noe som er ganske ironisk når man tenker på at alle som kommer inn i landet må igjennom en sikkerhetskontroll av en annen verden. Til slutt kommer plutselig en dame i militær uniform og med en diger granatkaster ut. Hun dukker opp av ingenting og går igjennom Metalldetektoren uten problem.
Det var mine 5 minutter med berømmelse. Hvis noen ønsker å bestille meg til en forestilling, vennligst ta kontakt med min agent på tlf: 555 324 43 22. Resten av showet var veldig bra, de gjorde mange forskjellige illusjoner og triks. Skulle jeg har skrevet om alt her ville jeg aldri blitt ferdig, så dra heller å ta en titt på det selv. Kan virkelig anbefales. Penn & Teller er ganske annerledes fra de klassiske tryllekunstnerne. Det er ikke så episk og storslagent. Mere intimt og ekte kan man si. På noen av triksene forklarer de til og med hvordan ting gjøres.
Etter forestillingen går vi ut og kommer til en massiv folkemengde. Både Penn og Teller står her og skriver autografer og stiller opp på bilder. Vi stiller oss tålmodig i kø. Når jeg var på scenen fikk jeg det ovennevnte metallkortet til odel og eie. Perfekt til å få navnetrekkene deres på. De var veldig hyggelige å snakke med, de husket til og med navnet mitt, og hvor jeg var fra når vi snakket med dem. Ikke dårlig å stille opp for fansen på denne måten etter over 30 år i showbusiness.
Vi går ut av kasinoet og bestemmer oss for å gå tilbake i stedet for å ta taxi. Når vi er tilbake på "stripa" svinger vi innom fonteneshowet utenfor Bellagio. Det var litt kort, men fint. Til nattmat ble det McDonalds (IGJEN!) som vi tar med oss tilbake til rommet. Vi slenger oss ned på sofaen og ser på «Venner for livet», mens vi gafler i oss maten. Jeg setter meg ned for å skrive, mens guttene tar seg en siste tur ut på byen igjen.
Da de kommer tilbake, sitter jeg fortsatt å skriver. Det ble en kort tur denne gangen. Vi sitter og skravler litt og ser på Urkel på Tv før vi tar kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar