Etter en natt med deilig strøm og AC som blafrer i dynene våre, våkner vi friske og uthvilte, litt før klokken 9 på morgenkvisten. Jeg merker at gårsdagens «middag» ikke var den mest sunne og næringsrike. Kristoffer, lur som han var, dusjet allerede i går kveld. Så i dag ble det Simen som var førstemann under springen. Etter at alle hadde fått vasket vekk nattens svette, gikk vi til resepsjonen for å få litt ordentlig mat i skrotten.
Dette var jammen meg noen annet en andre motellfrokoster vi har fått før. Ferske rundstykker, god kaffe, alt mulig forskjellig syltetøy, te, melk osv. Inkludert i prisen var det også. Eller, vi betalte i alle fall ikke noe for det.
Frokosten er i ferd med å stenge, så vi går tilbake til rommet og samler sammen alt skrot som vi har med oss. En litt artig ting vi alltid styrer med når vi skal dra fra et motell, er hvem som skal ta med seg tannkremen og dusjsåpen. Jeg har som regel alltid pakket ferdig og lurer meg elegant unna ansvaret. Når vi laster inn pallene med bagasje inn i bilen, kommer vaskedamen ruslende forbi oss. Hun lurer på om vi har hatt en god natt, og spør om vi vil ha frokost. Dette var da en god stund etter at frokostserveringen egentlig hadde stengt. God service! Vi takker pent nei og sier at vi allerede har vært en tur innom og gaflet i oss. Hun smiler pent og går videre inn et rom for å gjøre rent.
Ut på veien igjen. Første stopp i dag er Petrified Forest, en eldgammel skog som i løpet av 225 millioner år har blitt til stein. Vi betaler 15 dollar for å komme inn porten til skogen. Skog og skog, det ser mer ut som en ørken spør du meg. Vi kjører en bit langs ruten før vi kommer til ett stoppested hvor man kan gå en liten runde og kikke på trærne. Ganske spesielt å se trær som blitt til stein. Man kan tydelig se store stammer med årringer og det hele.
Vi kjører litt videre i parken og finner en liten høyde hvor man kan kikke utover landskapet nedenfor. Små daler med forsteinede trær så langt øyet kan se. Som ekte amerikanere gikk vi selvfølgelig ikke ut av bilen her, men satt godt til rette i de nedkjølte skinnsetene våre og knipset bilder.
Litt lengre langs veien kommer vi til noen rare fjell som blir kalt «teepees» formet som gamle indianertelt, hvis det skulle være noen tvil om det.
Siste stopp på denne reisen igjennom gammelt indianerterritorium finner vi den såkalte «newspaper rock» En haug av store steiner med noen gamle helleristninger på. Vi må pent finne oss i og stå bak noen gelendre et stykke unna og ta bildene våre. Kan ikke risikere at pølsefingrene våre kommer i kontakt med de gamle kulturskattene.
Det var dagens første severdighet unnagjort, vi drar videre til Meteor Crater, ikke langt unna. Vel fremme parkerer vi bilen og trasker opp noen trapper til billettskranken. Her blir vi møtt av en veldig intensiv kar som tydeligvis liker å sjefe turister omkring. Han spør hvor mange vi er og loser oss bort til riktig skranke. Vi kjøper billettene og han geleider oss videre igjennom et roterende gitter opp til severdighetene. Vi kommer inn i en slags hage og finner et toalett. Så går vi igjennom en suvenirbutikk før vi kommer til museet her på berget. Før vi trasker inn her finner vi ut at det er mulighet for å se en kort film i en liten kinosal ved siden av museet. Filmen starter om 20 minutter blir vi fortalt, så vi går inn og kikker litt på museet i mellomtiden.
Her har de all slags mulig informasjon man overhodet kunne ønske om meteoritter og forskjellige himmellegemer. Man kan kjenne på hvor tung en liten meteoritt-stein er og ta et tullete bilde foran en vegg som er dekt med krater-tapet. Vi rusler litt rundt her med medium interesse og går snart tilbake til foajeen og videre kinoen. Vi kommer inn og setter oss ned ganske langt frem i salen. Mens vi sitter her og venter tålmodig på at filmen skal begynne ser vi oss rundt og legger merke til mange svære høyttalere rundt omkring. Typisk nok var det ganske så elendig lyd under selve visningen. Og kvaliteten på bildet og animasjonen så ut som noe fra 1995. Kunne ikke måle seg med New York's Museum of Natural History. Filmen handlet om mer meteoritter og krater, men, men det var jo nogen lunde interessant da. Bedre enn å krangle med andre turister foran en vegg av tekst i museet.
Filmen var kort og vi lusket ut av salen igjen. Tilbake i foajeen var det mulig å bli med på en guidet tur på utsiden, der hvor selve krateret befinner seg. Guiden vår var også litt av en skrue. Han hadde jobbet her i 22 år, og skrøt over sin kompetanse innen alt av krater materiale. Før vi fikk lov å gå ut til hovedattraksjonen ble vi gruppen vår bedt om å omfavne en stor meteoritt-bit som sto utstilt midt i rommet. Yes, sir! Vi gjorde som beordret og ga klumpen med stein, jern og andre diffuse metaller en liten klem.
Ute ble vi møtt av et storslagent syn. Et gigantisk krater, formet som en skål, strakk seg ut foran oss. Vi gikk litt nedover langs kanten, til et utkikkspunkt og satte oss ned på noen ubehagelige stålbenker. Guiden, røff som han var satte seg opp på gelendret med kraterets avgrunn rett under seg. Han ventet pent på at alle i gruppen skulle nå frem og startet på en lengre forelesning om det store hullet i bakken. Her fikk vi vite blant annet, at krateret var like stort som 20 amerikanske fotballbaner. Og dybden hadde en gang i tiden vært 200 meter. I dag hadde det blitt litt grunnere på grunn av erosjon, sand som flytter på seg og så videre. I midten av rundingen var det en gammel gruvesjakt. Her hadde en kar en gang i gamle dager, begynt å grave seg nedover, for å prøve og finne biter av meteoren som hadde forårsaket dette store hullet. Han visste at meteoren inneholdt dyrebare metaller og han ville utvinne disse. Men akk, han måtte dra hjem tomhendt etter mange år med gruvevirksomhet. Det viste seg at det meste av selve klumpen, hadde brent opp i atmosfæren og resten hadde blitt spredt rundt i mikroskopiske biter rundt i området. I lektyren fikk vi også vite, at mennene som satte sin fot på månen for første gang i 1969, alle hadde tørrtrent nede i dette krateret. For å minne om dette sto det en figur av en kar i romdrakt, med det amerikanske flagget i hånden selvsagt, ved siden av gruven. Denne karen var nesten umulig å se med blotte øyet, men vi kunne se i kikkerter langs kanten av krateret. Til slutt fikk vi også vite at en gang hadde en pilot flydd ned i krateret. Når han kom til en viss høyde var luften der nede så varm at det ikke var noe oppdrift å finne. Derfor krasjlandet han i enden av krateret. Piloten og hans passasjer fikk alvorlige skader, men overlevde. Helt til høyre i krateret kunne man se en del av halen til det lille flyet. Det ligger her til minne om at smarte folk også noen ganger gjør dumme feil.
Vi ble til slutt ferdig med omvisningen og gikk litt rundt og tok bilder, før vi gikk opp trappene tilbake og ut av krater-komplekset. I nærheten begynte mørker skyer igjen og ulme faretruende. Lyn for ned fra himmelen. Sammen med billettene våre, fikk vi en rabattkupong for bensin. Smarte som vi er skulle vi selvfølgelig utnytte denne muligheten. Tankmåleren var under kvart og vi fant frem til stedet der kupongene kunne benyttes. Jeg går ut av bilen og setter kursen mot bensinstasjonen. Innenfor døren går det mange kunder utålmodig frem og tilbake. Jammen var det ikke litt mørkt her inne også. Naturligvis, antagelig på grunn av tordenværet, var strømmen gått. Dette fant jeg meg ikke i og vi hastet videre til nye eventyr.
Tilbake på motorveien igjen nærmer vi oss byen Flagstaff. Siste ordentlige by før Grand Canyon. Her stopper vi innom Pizza Hut og bestiller alt for mye mat. Heldigvis oppdriver vi to små pizzaesker og rasker med oss restene i bilen før vi forlater byen fyller vi opp tanken igjen.
Vi kjører igjennom noen boligstrøk utenfor byen og er snart på landet. Her er det tett furu og bjørkeskog rundt oss på alle kanter. Gresset er skikkelig grønt og det er nesten som å være hjemme igjen i gamlelandet, får nesten litt hjemlengsel. Det er i grunn rart hvordan vegetasjonen her skifter så raskt. Før du kan si «A Big Mac with large fries and a coke, please», har vi kjørt igjennom ørken og god gammal skau. Nevnte skog strekker seg langt og lenge. Ja den viser oss faktisk veien helt til Grand Canyon.
Før vi kommer inn til sjølvaste sjølvaste, ligger motellene og restaurantene tett i tett langs veien. Vi klarer utrolig nok å lokalisere vårt sted «Red Feather Lodge» i jungelen av neonskilt, mens vi kjører bortover. Vel fremme ved Sprekken med stor S, må vi igjennom en stasjon. Her titter det en skogvakt ut av en luke. Han piper ut at vi må betale 25 dollar for å kunne komme inn og kikke. Vi betaler mannen og blir fortalt at vi med denne billetten, kan kjøre ut og inn av området så mye vi vil i en hel uke. Vi finner en ledig plass på parkering, kler på oss kameraene og legger ut på ekspedisjon.
Man kan se utsikten ganske langt i fra kanten. Men fjollete som vi er, kikker vi ned i bakken helt til vi når avgrunnen, kan ikke ødelegge først inntrykket veit du! For en utsikt. 2000 fot nedenfor kan vi skimte Colorado-elven. Denne elven har i løpet av millioner av år skåret seg igjennom jord og fjell og laget denne utrolige kløften. Det er nå ganske så sent på kvelden og solen er på vei ned. Vi skal hit en tur i morgen også, men vi ville ha med oss solnedgangen her i kveld. Selvfølgelig er det altfor mange skyer på himmelen til at det blir noen fine bilder. Men, men. Det går fint an å bruke mange dager her for å utforske. Vi går langs kanten sammen med de andre turistene, men ser snart noen rebeller som våger seg vekk fra stien og ut på den virkelige kanten. Jeg er glad min mor ikke var med her. Da hadde jeg fått så øra flagrer. Men fy, litt av en opplevelse å stå ytterst på kanten og kikke ned. Kiler i magen og beina blir til gelê. Vi tar mange bilder, blir bedt om å ta bilder av andre og ber andre om å ta bilder av oss. Ganske mange folk her. Solen går ned og mørket senker seg over den gigantiske kløften. Bildene blir blassere og detaljene svakere i dette lyset. Vi kaller det en kveld og går tilbake mot bilen. Jeg plukker opp nøklene fra lommen og trykker for å låse opp dørene. Selv om vi er veldig langt unna fungerer dingsen. Morsomt å se andre folk forvirret kikke seg rundt når lysene blinker og hornet tuter.
Vi kjører tilbake til nattens oppholdssted. Det er kø nå. Alle drar jo når det blir mørkt. Vel fremme utenfor motellet slipper vi Simen, han går for å ordne rom, mens jeg og Kristoffer kjører rundt på leting etter en parkeringsplass. Veldig mange biler rundt her. Vi finner en plass og Simen finner en fin tralle vi ruller bagasjen inn med. Inne på rommet slenger vi oss i kjent stil ned på sengene før vi fyrer opp datamaskinene og skribler ned dagens opplevelser på dem. Simen fyker ut av rommet og henter en bøtte med is til oss. Deilig. Vi finner også ut at det er en kaffetrakter her, på do av alle steder! Jeg trakter en deilig kopp med svart til meg og Simen. Ahh, livet er herlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar